Innledning:
Denne min fortelling – 1981 – Starten på et hundeliv – ble skrevet i 1995 etter en oppfordring fra Hilde Haakensen. – Det var en stafettpinne som da gikk i medlemsbladet til Norsk Schnauzer Pinscher Bouvier Klubb (Klubben har skiftet navn siden da).

Til de som ikke kjenner til Leif Juster (1910 – 1995) Han var en av Norges største revy-/skuespiller og han var stadig avbildet i aviser og ukeblad men sin mellomschnauzer. Han hadde opp gjennom årene flere mellomschnauzere alle ved navnet Tjafs.

Det ble til at jeg sendte fortellingen til mine valpekjøpere i ettertiden, og siden mange har gitt uttrykk for at de syntes det var kjekt å lese om mitt hundeliv velger jeg å ta den med på min hjemmeside.

Det hadde nok blitt en bok skulle jeg laget en fortsettelse på min fortelling etter 1995 – men det kunne nok kanskje blitt til det kjedsommelige for mange – så fortellingen slutter med det, men ikke min interesse for hund – det vil dere nok forstå av min hjemmeside.

Min historie begynner vel nokså likt som for mange andre. Jeg hadde som barn veldig lyst på hund, men min mor sa nei, jeg lovet meg selv at… en gang skal jeg ha hund! Mine kjæledyr ble den gang kaniner og da spesielt Kvitpus, en stor kvit kanin som var mer hund enn kanin.

16 år gammel flyttet jeg fra Sirdal til Stavanger og da traff jeg Helge. Nå gikk det nok noen år da jeg ikke tenkte så mye på hund, men av og til dukket drømmen om en hund opp og da en liten puddel. Helge kunne også godt tenke seg å ha hund, men han ville ha mellomschnauzer, en slik hund som Leif Juster har. På denne tiden var en mellomschnauzer, i hvert fall på vår kant av landet, en veldig sjelden rase og den beste måten å forklare hvordan en mellom-schnauzer så ut var å si at det var slik en hund som Leif Juster har. Da forstod de fleste hvordan denne rasen så ut. (Det var virkelig beklagelig at jeg ikke hadde valp å selge ham den gangen han ringte meg og skulle ha ny hund. I forfjamselsen over å ha Leif Juster i den andre enden av telefonen glemte jeg å foretelle at nettopp han var grunnen til at vi hadde begynt med den rasen.)

Men en mellomschnauzer salt/pepper var ikke lett å få tak i. Vi viste ikke at det fantes hundeutstillinger eller hundeklubber så det eneste vi gjorde var å se etter i avisen under ”dyrevenner”, og endelig en dag sto annonsen der: Mellomschnauzervalper salt/pepper til salgs.Men uff! det var jo Bergens nummer, vi kunne jo ikke kjøpe hund helt fra Bergen! Men Helge ringte til Torunn (Urheim, Kennel Bjørgvin), for å kjøpe en hannhund av henne. For det var en hann vi ville ha, tisper hadde løpetid og det hadde vi forstått var noe ”herk” og vi skulle jo ikke ha valper, kun en turkamerat og kosehund. Torunn prøvde å overtale oss til å ta en tispe siden vi ikke hadde hatt hund før, for tisper var ikke så stridige som en hannhund kunne være, men vi skulle ikke høre på gode råd, og vi fikk det som vi ville, vi fikk en hannhund. Så var det dette med utstilling, jo, vi kunne alltid gå på et par utstillinger dersom det kom noen i distriktet. – Så kom Odin til oss. Det ble en travel tid. Vi som trodde vi var ferdige med våkenetter nå når barna var blitt store – vi fikk nye våkenetter. Odin gråt, jeg gråt, og jeg som trodde det var kjekt å ha hund! Men det gikk heldigvis ikke så lenge før alt roet seg og vi ble veldig glad i Odin. Nå skulle vi på valpeskue, men hvem skulle stille ut hunden. Jeg torde ikke gå i noen utstillingsring, så det ble Helge. Odin ble Bir, dette var jo artig, kanskje det var kjekt å gå på hundeuststilling?

Så skulle det være utstilling i Stavanger, jo vi skulle være med. Derfra fikk vi med oss hjem en liten blå sløyfe og i kritikken stod det bl.a. …. liten ubetydelig hannhund. For en dum dommer, vår flotte Odin skulle gå på utstilling igjen. Men Odin kom ikke på flere utstillinger, for etter nokså mange stivkrampesprøyteregninger var det ingen annen utvei enn en sprøyte hos dyrlegen. Det ble stor sorg hjemme for han var enestående med våre barn, men likte ikke andre. Tomrommet etter Odin var stort. Vi måtte få oss en ny hund og det måtte være en schnauzer igjen. Nå skulle vi følge Torunn’s råd og kjøpe en tispe. Vi var heldige og kom i kontakt med Nils Røine på Hønefoss, han hadde fått avbestilling på en tispevalp, så han hadde en til oss. Så kom Cita, det var deilig å ha hund i huset igjen, det hadde vært 14 fæle dager uten. Cita var nok en annen type enn Odin, og vi hadde lært mye om hund de to årene vi hadde hatt ham. Det er vel alltid travelt med en valp i huset, men nå var det kjekt allikevel. Vi ville prøve oss på utstilling igjen, og det viste seg at vi hadde fått en meget bra hund. Nå ville jeg prøve å gå i ringen selv, og det varte ikke lenge før jeg var bitt av basillen. Nå dukket spørsmålet om valper opp, skulle vi kanskje prøve å ha et kull, det var mange som ga uttrykk for at slik en hund kunne de tenke seg.

Ble rådet til å få ett kennelnavn, ja, det kunne kanskje være en begynnelse. Oppfinnsomheten var ikke stor, det endte til slutt med Ing for Ingebjørg og Sta for Stavanger, Ing-Sta.

På denne tiden gikk jeg mye tur rundt Mosvannet, her gikk også Eva (Solvik) med sine to svarte schnauzere, en mellom og en dverg. Det så så kjekt ut å ha en stor og en liten hund, det ville også jeg ha, og da jeg så Kamamas Menta var jeg ikke i tvil, og jeg bestilte valp. Dette var ikke Helge og jeg enige i, han mente det var nok med en hund. Det var amper stemning hjemme, men (Glenmorangie’e) Emmie ordnet fort opp i dette den dagen hun kom hjem. Etter først å ha undersøkt sitt nye hjem, blitt venn med Cita måtte hun finne seg en plass til å hvile og det ble ved Helge’s føtter og da ”smeltet” han. Utstilling skulle hun selvfølgelig få være med på, det betydde ikke så mye, men vi ville jo prøve og det var ikke lenge før hun var Nuch. I den tiden var det uhørt for oss å reise langt for å gå på en hundeutstilling, vi hadde strukket oss til å reise til Bergen! Og Kristiansand!

Så fikk jeg se bilder av en dvergschnauzer sort/sølv. Tenk å ha slik en også! Endatil Helge syntes denne var utrolig søt og var ikke så veldig negativ til tanken på en dverg til. Så fikk jeg høre at Bjørg og Yngvar (Haugsnes, Kennel Bleikmyr) hadde importert en tispe fra Finland, jeg ble ”fyr og flamme” og ringte til Haugesund, men ble nokså skuffet da jeg fikk høre at de hadde bestillinger på over 20 valper. Så lenge kunne ikke jeg vente, hva med å få en fra England! Det er rart å tenke på , da vi fikk Odin fra Bergen syntes vi dette var en utrolig avstand å kjøpe hund i fra, nå etter noen år i ”gemet” var plutselig ikke England langt borte. Vi kontaktet oppdrettere, men det skulle gå neste et år før vi hørte noe positivt fra England og hadde nærmest gikk opp alt.

I mellomtiden (vi er kommet til mars 1988) hadde Cita/Mihan Ymer fått valper og vi hadde deilige mellomschnauzer valper hjemme. Det hadde vært kjekt å beholde en (tenkte jeg for meg selv) og etter å ha snakket med Wenche (Eikeseth) var jeg helt sikker, for hun minnet om det som vi hadde grudd oss til så lenge, schnauzer med HALE! (forbudet mot kupering skulle innføres). Den ene etter den andre av valpene ble solgt, men Elina ble boende hjemme. – Og så kom telefonen fra England fra mrs. Fletcher. Hun hadde en dvergschnauzer valp sort/sølv hun egentlig hadde tenkt å beholde selv, men var vi fremdeles interessert i valp skulle vi få den. Hva nå!!!, nå hadde vi 3 hunder og Helge som tidligere hadde ment at en hund var nok. Men her kunne heller ikke han si nei, og importtillatelse og alt ble ordnet og så kom (Arbeybuffel’s Susy at Ing-Sta) Susy til oss. Det ble liv hjemme, Elina var født 13. mars og Susy 20. mars, størrelsesforskjellen spilte ingen rolle, de hadde det veldig kjekt og fant på mye ”valpestreker” sammen, spiste en stol, en sofa og hjalp til å rive tapet av vegger. De utviklet seg bra ekstriørmessig og det tok ikke lang tid før begge var Nuch, som Cita og Emmie og var. Det var vel litt av utstillingsspenningen å få disse certene , og da Susy på en utstilling til NSBPK i Oslo gikk helt til tops og ble BIS, -ja var det da noe som var kjekkere enn hundeutstilling?

Det var liksom ikke den samme spenning å gå på utstilling etter at de var blitt Nuch, men nå hadde vi 4 hunder… Det var da min søster begynte å snakke om å anskaffe seg hund, hun likte dvergschnauzerne veldig godt, men kjøpe seg en hund til mange tusen, nei det kunne hun ikke tenke seg. Da var det ideen med å ha hund på fόr ble til, Emmie ventet valper, vi skulle beholde en av dem, men det ble kun en hannvalp så da ble ikke det aktuelt. Men jeg kunne tenke meg en Kebro’s hund så jeg rinte til Helge (Orbekk) og så ble jeg eier av Dazzling Debut (Tanita). Nå kunne jeg strebe etter flere cert, men det tok ikke lang tid å få de nødvendige cert for championat, jeg hadde fått en meget bra hund.

Så ble det julaften 1990, Emmie ventet valper igjen og vi forsto at det ville skje på denne dagen og mens resten av familien feiret julaften tilbrakte Emmie og jeg kvelden på badet. Inga ble født kl. 2030 og allerede da bestemte jeg nok at hun ikke var tilsalg. En selger ikke sine julepresanger, vel? Og ikke nok med det at hun var julepresang, hun skulle ha navn på I og da ble det Inga etter Ingebjørg. Som ”enebarn” ble hun nok ekstra kost med, men det var noe eget med henne, hun utstålte frekkhet, stahet og godhet, meget lik sin mor. Ekstriørmessig viste hun også snart hva hun var god for, bare 11 mnd. gamme fikk hun NKK certet på Sjølyst, ble 2. beste tispe kun slått av en svensk ch.tispe.

Torsdag 3. desember (1992) kl. 0700 på vår morgentur skjedde noe tragisk, Emmie ble påkjørt og drept momentant. Det ble et utrolig savn, vi hadde jo andre hunder, men ingen som Emmie, vi savner henne enda.

Tanita skulle ha valper og vi ble enige om å beholde en på fόr. Elin og Bjørn (Lande) som hadde Janita fra Tanita’s forrige kull kunne godt tenke seg å ha en hund til. De gikk ikke helt som vi hadde tenkt denne gangen heller, for Tanita fikk bare en hannvalp. Same dag som denne ble født hadde Oddbjørg (Iversen) annonse i Stavanger Aftenblad. Det var kanskje ikke så dumt å ha en sort/sølv fra Stjernedvergen? Det var i orden for Elin og Bjørn og Oddbjørg hadde en tispe til oss.

Drømmen om en affenpinscher hadde meldt seg tidlig hos meg, men disse hundene fantes jo bare på bilder! Den første levende affenpinscheren vi fikk se var på Verdensvinnerutstilling i Danmark. Å se denne lille ”apehunden” i virkeligheten gjorde ikke lysten på en slik hund mindre. Så ble det en ”utstillingsturne” til Sverige og der traff jeg Kristina (Gunnarsdotter, Kennel Urax) en av Sveriges største oppdrettere av affenpinschere, og dermed var det gjort, jeg bestilte likså godt en affenpinschervalp av henne. Utpå vårparten – 93 ringte Kristina til meg, nå hadde hun en pen tispevalp til meg. Nå måtte min hemmelighet fram. Helge hadde ”gitt meg opp”. Det var med stor forventning jeg reiste for å hente (Urax Pajas Flicka) Paja.

Vi syslet igjen med tanken om en hund på fόr, for mine nieser Nina og Mona kunne godt tenke seg en ”slik hund som Susy”. Jeg hadde også lyst på en valp etter henne, men slik skal vist ikke bestemmes på forhånd for Susy fikk bare ”gutter”. Jentene ble skuffet, så dette måtte gjøres noe med og Agneta i Sverige ble ”redningen” hun hadde valper og så hentet vi Mascar’s Miniuseme (Pernille). En hund som også snart ble Nuch.

Det var kjekt å reise på utstilling med Paja siden det var slik en sjelden rase, og vi traff stadig mennesker som sa: ”slik en hund vil jeg også ha”. Hun ble Nuch straks etter hun var blitt 15 mnd. Vi hadde vært på Cruf- 94 for å ”lure” litt på affenpinschere i England, her ble det stilt ut 57 representanter av rasen. Vi kom i kontakt med noen utrolig hyggelige mennesker som hjalp oss med valg av hannhund. Vi ville kjøpe en hannhund og ha på fόr siden det her i landet ikke fantes hannhunder av rasen. Men det ble kjærlighet ved første blikk den dagen Gerbraes Prospect (PiDjei) kom med fly fra England, derfor er han hos oss. Hadde begeistringen for Paja og rasen vært stor, ble den ikke mindre da PiDjei kom i huset. Disse hundenes humør er bare utrolig og at de er hundeverdens lille klovn skal vi godt skrive under på. I mai ble de foreldre og det skal bli spennende å følge disse valpene og ikke minst rasen fremover. Nå har jo flere fått affenpinschere, men etter det jeg forstår er alle like begeistret for dem.

Det ble vel enda kjekkere å ha hund enn det jeg engang trodde. Hundens trofasthet, takknemmelighet og glede gir deg så meget i en ellers så stressende verden. Og det å komme i kontakt med så mange hyggelige mennesker fra hele landet (og utlandet) er også utrolig kjekt.

Det at ”mine” hunder ble utstilt var ikke det viktigste, men jeg ønsket jo (som Torunn med oss) at det ble en utstilling eller to. Noen ble som meg, (og enda verre) ”grepet av utstillingsbasillen” og noen syntes utstilling var noe tull og stress, og takk for det. Jeg skylder dere alle en stor takk, valpekjøpere fra Tromsø i nord til Vennesla i sør. Det er mange som skulle vært nevnt, men da hadde det nok blitt en hel bok så det er vel best å slutte, men det er to jeg må få nevne og det er Kent (Olsen) og Hilde (Haakensen).

Kent var ikke gammel da han kjøpe Bonn av meg, det var nok ikke alltid like lett å komme seg rundt på utstillinger, men han kom seg av sted med fly, tog og buss og måtte nok også bruke beina mye, og heldigvis oppnådde de mange flotte resultater, og etter hvert ble det ”bare” hund med han. Det er nok ikke få hunder som er blitt/blir frisert av han, og på utstillinger har han det alltid travelt, da er det mange som vil ha hjelp av han til både handling og finpuss, og han hjelper så langt han rekker. Hildes historie kjenner vi fra forrige medlemsblad, og jeg håper Hilde at vi får flere koselige turer sammen.

Beste hilsen fra

Ingebjørg Meinich-Bache
November 1995.

Hytta vår i Ousdal (2006), hvor både to- og firbeinte koser seg.